Debatten om hvilken politikk som gir den beste skolen går høylydt. Likevel trenger jeg hjelp til å finne ut hvor jeg hører hjemme.
Alle er like!
Både høyre- og venstresida av det politiske landskapet ser ut til å ha som grunnleggende premiss at alle unger er like, har de samme talentene og de samme mulighetene.
Hvis ikke dette er premisset, hvordan kan da de nasjonale prøvene fortelle oss hvilke skoler som er gode og dårlige? Den underliggende påstanden er vel at hvorvidt ungene skorer høyt eller lavt avhenger av undervisningen de får, ikke av deres talenter og bakgrunn.
Det samme prinsippet ligger vel bak ideen om enhetsskolen: Den samme skolen og den samme undervisningen passer for alle unger, uansett hvem de er. Alle unger har like forutsetninger for å nå like «langt», bare skolen klarer å utjevne de sosiale forskjellene.
Jeg er djupt uenig.
Gener, fosterliv og barndom gir unger vidt ulike forutsetninger. Noen har talent for analytisk tenkning og får flust av intellektuell stimuli hjemme og i nærmiljøet. Hos andre er ikke dette talentet sterkt, eller de har talentet, men ikke oppvekstvilkår som dyrker det fram.
Skole for alle
Tror politikerne på sitt eget premiss eller lukker de øynene? Vil de virkelig skape en god skole? Det virker som det viktigste er å sette sitt merke på skolen med atter en reform, atter et opplegg som skaper byråkrati, atter en fanesak …
Vil politikerne ha en skole for alle? I så fall må de innse at det koster å integrere alle i én skole. Det koster å skulle gi tilpassa undervisning i en ungeflokk med det videste spennet. Og: Vi vil aldri hevde oss på internasjonale skolerankeringer så lenge vi samler alle unger i én skole. Og hva så? Jeg vil heller ha et samfunn der folk er vant med at mennesker finnes med alle mulige utviklingshemninger, sykdommer og diagnoser – og er like verdifulle, enn et samfunn der alle ”de annerledes” er gjemt bort og de ”normale” sørger for høy plass på rankeringen.
Samtidig vil jeg ikke ha en skole som hindrer ungene med analytiske talent. Jeg vil ikke ha en skole som dreper usedvanlig lærehurtighet, lærelyst og kunnskapstørst. Også de ”evnerike” elevene trenger undervisning tilpassa sitt nivå. Svaret er likevel ikke nødvendigvis tester og karakterer.
At karakterer, belønning og straff skal være de sterkeste drivkreftene for læring og god oppførsel strider mot mitt menneskesyn. Likeledes reagerer jeg kraftig på at de ungene med mest talent for analytisk tenkning og teoretiske skolefag skal være overlatt til seg sjøl og å kjede seg gjennom ti års skolegang. Å ha et slikt talent betyr ikke at du som lite barn ikke trenger undervisning!
Jeg vil ha
Jeg vil ha en kunnskapsskole der læreglede og -nytte er drivkraften. Og en skole som gir alle elevene muligheter til å lære og å utvikle sine talent, men som vet at ikke alle er like og derfor ikke kan undervises likt. En skole som stiller krav til ungene om innsats, men som ikke sammenligner resultatet med bestevennens. En skole og et samfunn som slutter å ha som underliggende, usagt mål at alle – uansett evner og bakgrunn – skal velge høy teoretisk utdanning.
Som gir ungene den basiskunnskap og de basisferdighetene de trenger for å være gode medmennesker og samfunnsborgere, men som først og fremst gir alle ungene gleden av å oppleve MESTRING! Som heier fram nysgjerrighet, undring, læreglede, kreativitet (estetisk og intellektuell), og refleksjon.
Som har rom for både teori, kreativitet, håndverk og etikk. Som har bredde nok til at alle unger finner noe de har glede av og er flinke i – sitt talent.
Som ikke er redd for å gi individer og grupper egen undervisning tilpasset deres nivå. Det er i grunnen en merkelig idé at bare fordi ungene har feller produksjonsår så skal de passe sammen intellektuelt og sosialt.
Og sist og mest: Som har høy tetthet av gode og engasjerte lærere!
Finnes det er parti med en slik skole som mål? Finnes det et parti med en skolepolitikk jeg kan nikke annerkjennende til?