Oppbevaring av våre kjæreste

Veien til barnehagen vår er akkurat passe lang. Passe lang til å grunne på «hva er det som venter oss i dag?» Før spurte vi med forventning, så tok bekymring over. For noen dager siden gikk vi med lettelse. Det var siste dag.

Gjennomtrekk

Kristin Halvorsens barnehageløfte tvang kommunene til å satse på barnehageutbygging. På sikt et gode, men for oss slo det uheldig ut. De nye barnehagene trengte erfarne ledere, pedagoger og assistenter. Vi mistet mange av våre. Kombinert med dårlig oppfølging fra bydelen og underlig personalpolitikk i barnehagen, betød barnehageløftet ustabil bemanning: Under halvparten av dagens medarbeidere har mer enn ett års fartstid i barnehagen. På fem år er 2/3 av arbeidsstokken skiftet ut.

Foreldrene kan i liten grad påvirke, men vi må leve med følgene: De menneskene vi i trygghet og tillit overlot våre kjæreste til, er ikke der mer – med noen få unntak.

Ledelsesproblem

Når ledelsen i tillegg ikke gir foreldrene god informasjon, serverer oss halvsannheter og bortforklaringer, og ikke takler kriser verken i henhold til standard HMS eller sunn fornuft og omsorg, er resultatet gitt: en flokk meget frustrerte foreldre.

Det har vært og er mange flinke folk i barnehagen vår, mennesker som har gjort tilværelsen levelig. Men vi har mistet all tiltro til ledelsen. Vi stoler ikke på at neste krise blir bedre håndtert enn den vi var vitne til. Vi stoler ikke på at de flinke folka blir. Vi stoler ikke på at vi får den informasjonen vi trenger.

Bydelens ansvar

For våre nabobarns skyld håper vi barnehagens eier tar ansvar for «pasienten». Bydelen må stille diagnose, finne årsakene og foreskrive medisin. Bydelen må sikre at enhetslederne har kompetanse og egnethet til å ha ansvar for titalls barn og ansatte, og at de innser egen begrensning og henter inn faglig bistand når nødvendig. Dessuten ønsker vi et system der foreldre og ansatte kan varsle om kritikkverdige forhold uten fare for represalier.

For få folk

Bydelen har ikke ansvaret alene, den er underlagt rammebetingelser fra sentrale myndigheter. Barnehager blir ikke automatisk gode pedagogiske tilbud bare i kraft av å være barnhager. Uten de rette folka og systemene blir de bare barneoppbevaring – og ikke særlig god sådan. Hva blir konsekvensene for barna som oppbevares?

Det er ikke mange nok dyktige ledere, pedagoger og assistenter til at alle landets småbarn kan gå i gode barnehager. Politikerne må velge: Enten sikre kvaliteten per i dag og vente til flere flinke, dedikerte folk er ferdig utdanna og utrusta, eller «overtale» flere foreldre til å velge barnehage nå – og gi ungene tilbud under pari.

Kvaliteten kan sikres ved å stramme inn dispensasjonsmuligheten og endre barnehageforskriften. Skal barnehagen være mer enn oppbevaring må det mange nok voksne til. Forskriften må angi hvor mange barn det kan være per voksen totalt, ikke bare per pedagog. Vi har opplevd at avdelinger drives av to personer over lang tid. Det er ikke forsvarlig, særlig ikke i en krisesituasjon. Hvis det f.eks. oppstår brann vil en underbemannet avdeling ha problemer med å redde alle ungene.

Politikerne sentralt, i kommunen og bydelen kan sørge for at barnehagene blir attraktive arbeidsplasser for flinke folk og at vi trygt kan sende ungene våre dit. Eller de kan bli sittende på gjerdet og se ,at det som kunne vært et godt pedagogisk tilbud bare er oppbevaring. Hva velger dere?