Denne andakten holdt jeg på stifinnerleiren på Strandheim 14. juni 2014.
Jeg har lyst til å fortelle dere om noe som gikk opp for meg i vår da vi feiret påske på Lia gård. Derfor handler denne andakten om påsken, men også om mye mer.
Vinne konkurranser
Denne uka startet fotball-vm for menn i Brasil. Alle land som deltar sender sine beste mannlige fotballspillere dit. Jeg tror ikke det er en eneste trener som tenker «i dag skal jeg sende de dårligste spillerene jeg har på banen». Nei, jeg tror alle som en bruker de spillerne som er raskest, som er best til å drible, til å score. De som tenker kjapt og forstår spillet, som er gode lagspillere og vil vinne.
Sånn er det i andre konkurranser også. Skal man gjøre det stort som modell eller i skjønnhetskonkurranser må man være vakker. Skal man få gullmedalje på Bislett må man hoppe høyere eller lengre enn konkurrentene, løpe raskest eller kaste noe lengst. Skal man vinne sjakk-VM må man være usedvanlig kjapp i hodet. Skal man bli en suksessfull forsker må man være usedvanlig utholdende, kunnskapsrik og nysgjerrig. Skal man gjøre det stort i næringslivet må man være smartere enn konkurrentene. Skal man bli statsminister bør man være klok, rettferdig og handle moralsk riktig. Skal man forandre verden til et bedre sted må man være modig.
Alt det der er det bare noen få mennesker som får til. En slags supermennesker.
Jesu’ disipler
Jesus skulle ikke bare vinne et VM eller lage en suksessfull bedrift. Han ville noe mer, han ville vinne hjertene til folk, få dem til å leve andre liv, få oss til å forstå hvordan Gud ønsker at vi skal leve, få oss til å være gode mot hverandre.
Da burde han jo plukket ut et lag av supermennesker, mennesker som var kloke og kunnskapsrike, omsorgsfulle og tålmodige, gode talere og flinke med mennesker, modige og framtidsretta.
Men gjorde han det? Neida!
Han plukka med seg 12 disipler, 12 venner som skulle gå i lære hos ham, 12 som skulle hjelpe ham i jobben. De gikk sammen med ham i tre år. Ikke én av dem skjønte hvem han var og hva som skulle skje. I tre år prøvde han å fortelle dem at han var Guds sønn, at han skulle dø og så stå opp igjen. I tre år prøvde han å lære dem hvordan de skulle behandle sine medmennesker og hva som var viktig i livet. I tre år lærte han dem om Gud og troen. Stadig vekk misforsto de eller kom til kort.
Ikke én av de tolv skjønte alt han prøvde å lære dem. Ikke én av dem så ham dø på korset og sa til vennene sine «han er død nå, men han skal stå opp igjen». Neida, alle gikk hjem og gråt og sørget. Trodde Jesus hadde forlatt dem. Ikke en gang da Jesu venninner kom og sa de hadde sett ham i hagen ved graven, trodde disiplene at Jesus hadde stått opp igjen.
Peters svik
Og hva med Peter, han som Jesus hadde utpekt som leder for flokken? Han burde jo være en klok, modig og flink fyr? Men neida. Peter var en sånn type som ikke tenkte seg om, han bare handlet han. Som da han så Jesus gå på vannet. Dét ville Peter også prøve og hoppet ut av båten. Først gikk det fint, men så blei Peter plutselig i tvil og da bar ikke vannet mer.
Og hva gjorde Peter i påsken? Først var han full av sjøltillit og erklærte høylytt at Jesus kunne stole på ham. Han, Peter, skulle aldri svikte Jesus. Så gikk det et par timer. Da ba Jesus Peter og et par andre om å være sammen med ham og be. Jesus var redd og trengte vennene sine. Hva gjorde de? De sovna! Ikke en gang Peter klarte å holde seg våken og støtte sin venn og mester. Og enda verre blei det seinere på natta. Da nekta Peter tre ganger for at han noen gang hadde kjent Jesus. Han var så redd og feig at han ikke turde si at Jesus var hans beste venn.
Bibeltekster
Matteus forteller om Peter som svikter. Først, i kapittel 26 i vers 33-36, forutsier Jesus hva som kommer til å skje:
Peter tok til orde og sa: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Men Peter sa: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.»
Legg merke til hva Peter lover. Han tror selv han er veldig modig, men han tar feil. For senere i kapittelet skjer dette:
Imens satt Peter ute på gårdsplassen. En tjenestejente kom bort til ham og sa: «Du var også med denne galileeren Jesus.» Men han nektet i alles påhør og sa: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Da han gikk ut i porthvelvingen, fikk en annen jente øye på ham og sa til dem som sto der: «Han der var med Jesus fra Nasaret.» Peter nektet på ny og sverget på det: «Jeg kjenner ikke den mannen!» Litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: «Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg.» Da ga han seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen.» I det samme gol hanen. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert.
Tenk så vondt Peter må ha hatt det! Han som lovte å aldri svikte Jesus turde ikke en gang si at han kjente ham. Han svikta sin beste venn rett før vennen døde!
Men Jesus tilgir og han reparer det som er ødelagt. For Johannes forteller at etter at Jesus hadde stått opp igjen traff han disiplene ved Tiberiassjøen. Der får han Peter til tre ganger å si at han er glad i Jesus, som for å slette ut de tre gangene Peter fornektet ham. Samtidig sier Jesus at Peter skal lede flokken hans. Ikke bare får Peter hvisket ut sitt svik, han får også Jesus tillit til å være leder. Jesus har tro på Peter, tross alle hans feil og mangler.
Jesus og speideren
Så som dere skjønner: Disiplene var ikke supermennesker, og lederen deres, Peter, kanskje minst av alle. Man skulle ikke tro at de var i stand til å vinne noe som helst. Likevel, 40 dager etter påske, i pinsen, etter at Jesus hadde reist fra disiplene og hjem til Gud, da vant disiplene folks hjerter. Da var det tusenvis som hørte dem tale og begynte å tro på Jesus og Gud. Og etter det spredde budskapet deres seg til hele verden.
Det forteller meg to ting:
- Jesus og Gud ser helt andre kvaliteter hos oss mennesker enn de vi ser hos oss sjøl og hverandre.
- Man trenger ikke være supermenneske for å være kristen. De første kristne, disiplene, var det ikke.
De to tingene håper jeg vi klarer å leve etter i speideren.
For det første vil jeg at i speideren må man ikke være en sånn som får til alt og alltid er flink og grei. I speideren skal det være plass for alle oss som ikke får til ting. Som ikke når målene våre. Som ikke skjønner alt med en gang, som må streve for å løse en oppgave, som driter seg ut og bare har lyst til å gjemme seg bort. For oss som ikke alltid tenker før vi handler, som blir sinna, som gjør dumme ting, ja, som til og med svikter vennene våre. Jesus hadde plass til sånne folk. Jeg håper vi i speideren også har det.
Og så håper jeg at vi, slik som Jesus, har tro på vennene våre. Tror at de kan klare oppgaver som første virker umulige. Tror at de kan vokse og utvikle seg. Tror at vi, tross alle våre feil og mangler, er verdifulle for Gud og at han har bruk for oss.